Eventyret om Markus Marklus som ville bygge seg et hus

Markus Marklus var en glad, liten kar, som bodde i et stort hus, sammen med noen gode mennesker. Det var trivelige mennesker han bodde med, men etter hvert kjente han at han var blitt stor, og han ville ut i den store verden og klare seg selv. Dessuten var han et lus, og burde ikke bo i et menneskehus. En vakker dag la han ut på tur for å finne seg en egen plass å bo. Turen var lang og hard, og han undersøkte mange mulige hus, men det var ikke lett å finne den rette plassen.

Etter en stund fant han noen flotte sopper, som han kikket nærmere på. De var pene og passe høye...

Men de ville ikke holde ham tørr om det skulle komme regnvær. Og regnvær var det ofte i de strøkene der Markus Marklus bodde. Dessuten ønsket han seg en litt større plass, så han kunne ha en seng, og plass til alle gjestene som han tenkte ville komme på besøk. Han gikk videre, og det begynte å bli sent. Markus Marklus ble trett i bena, og måtte sette seg ned på en stubbe for å hvile seg litt. Derfra så han det store, hvite huset han hadde reist fra, og tenkte at han måtte ikke flytte så langt bort at han ikke kunne se huset lenger. Han ville jo gjerne besøke de flotte menneskene sine en gang i blant.

Jeg må finne meg et hus rett her borte, tenkte han, og hoppet ned fra stubben igjen. Langt om lenge, men ikke så veldig lenge til, fant han seg en liten hule som han hadde lyst å bo i. Men den var så høyt oppe... Han hoppet og klatret og pustet og peset, og til slutt kom han seg opp så han kunne ta en kikk. Wow! Tenkte han.

Dette skal bli mitt hjem! Han ordnet og fikset og laget det til. Langs veggen pyntet han med røde Einerbær, sengen laget han av mose, en benk av litt bark, og han satte en blomst nedi strået som stod så fint utforbi. Her vil jeg bo, tenkte han, og satte seg ned og smilte fra øre til øre.

Han følte seg stor og selvstendig, og var stolt av sitt nye hus. Åpningen så ut som et hjerte, og Markus Marklus tenkte at der det er hjerterom, er det husrom. Han ville prøve alt! Han ville smake på pyntebærene, sitte på benken, prøveligge sengen...

Men noe manglet... Hvordan i all verden skulle alle gjestene vite at det var her han bodde? Jeg må ha en lykt, så gjestene kan finne fram! Markus Marklus klatret ned fra høyden der huset var, og gikk bort til Einerbusken og hentet seg et bær. På veien tilbake plukket han med seg et stort strå, som skulle være lyktestolpe. Han kavet seg tilbake, klatret og hoppet og pustet og peset, og kom seg til slutt opp til sitt nye hjem med strået og bæret som skulle bli til en lykt. Strået satte han i jorda, og bæret plasserte han på toppen.

Sånn! Nå kan alle gjestene komme! Markus satte seg ned og ventet på at gjestene skulle dukke opp, mens han kikket bort på det store hvite huset han hadde bodd i før. Og mens han satt der og tenkte, kom hans første gjest på besøk.

Markus Marklus var lykkelig!

Jakten på Markus Marklus

Etter å ha bevitnet Markus Marklus` jakt på ny bolig og bygging og dekorering, gikk jeg hjem og skrev eventyret om ham. Da jeg neste dag leste det for min datter, ble hun veldig ivrig etter å gå på jakt etter Markus Marklus og hans hus.

Hun tok med seg hunden og grisen sin, og vi la i vei. På veien fant vi soppene som Markus vurderte som en mulig bolig. Datteren min viste dem til hunden og grisen sin.

Samtalen på turen dreide seg om Markus, og vi var veldig spente på om vi ville finne huset hans og om han var hjemme. Vi skjønte i hvert fall at vi var på rett vei da vi fant soppene. Etter en liten stundt hørte vi noen mystiske pipelyder, og skjønte at det måtte være Markus Marklus som pep. Vi gikk etter lyden, og.... DER! Vi fant Markus Marklus og hans nye hus! Datteren min var i ekstase og ville ordne og fikse mer for ham. Hun plukket nye bær til ham, for de han hadde plukket selv dagen før, hadde han spist opp. Hun bygget dør til ham og utvidet taket. Iveren var stor!

Etter en liten times arbeid tok vi farvel med ham og gikk hjem. Men da neste dag kom, syntes hun så synd på han som var helt alene der ute, så vi måtte hente ham hjem til oss.