Fra Forskerfrø til Englekrystaller

Englekrystaller (Observasjon)
Ved måltidet la barna merke til at det snødde ute. Mikkel (5 år): «Åh, nei! Det snør!». Han laget et misfornøyd ansiktsuttrykk. Andreas (5 år) sa seg enig med Mikkel: «Åh, neeeiii!». Jeg svarte raskt: «Snø er jo kjempespennende! Den ser ut som stjerner og krystaller når vi ser på den i forstørrelsesglass. Vet dere hva som skjer med snøen når den smelter?» Mikkel svarer: «Da blir den til vann og renner bort.» Jeg svarer at det er helt riktig, og spør hva som skjer med vannet når det koker. Mikkel: «Da blir det akkurat som røyk.» Jeg bekrefter: «Ja, det gjør det, og det som ser ut som røyk heter vanndamp. Når vannet blir så varmt som 100 grader, er det nesten som det løser seg opp, og da blir det vanndamp som går opp i lufta. Men hva skjer når vannet fryser igjen?» Litt myldring, men ingen konkrete svar. Jeg forklarer: «Når vannet fryser, blir det til is, og det skjer når det er minusgrader, altså under 0 grader. Når vi lager isbiter til å ha i glassene våre, fryser vi vann i former eller i isbitposer, vi legger dem i fryseboksen, som er kaldere enn 0 grader, og etter noen timer blir vannet til is.» Mikkel spurte om vi kunne gå ut og se på snøkrystallene med det samme, og Andreas stemmet i: «Ja, kan vi?»

Da vi gikk ut etter måltidet, tok jeg med meg tre forstørrelsesglass, og i tillegg til Mikkel og Andreas, kom også Mia (3), Lise (4) og Edel (4) med meg for å studere snøkrystaller. Jeg fant en fin plass der vi la oss på magen og kikket på snøen på bakken. Jeg tok frem det ene forstørrelsesglasset, så barna fikk kikke i det mens vi pratet om det vi så. Deretter delte jeg ut alle forstørrelsesglassene til barna. Barna smilte og lo og oppfordret hverandre til å se i hverandres forstørrelsesglass. De kikket hver sin gang, og alle fikk se i tur og orden, mens de pratet om det de så. De fortsatte med å studere hverandres øynene, glitteret i hanskene til Lise, og stoffet i dressen min. Når disse barna var ferdige med forstørrelsesglassene, kom det tre treåringer; Kaya, Malin og Jesper, som også ville kikke på snøkrystallene. Vi tok snøen på fingrene våre, og studerte hva som skjedde når den smeltet. «Wow! Kult!» Sa Jesper. «Dette må jeg vise til mamma!» «Hvorfor skjer dette?» Spurte jeg. «Fordi fingrene våre smelter den.» Svarte Malin. «Hvorfor smelter fingrene våre snøen?» Spurte jeg. «Snøen vil renne vekk, for vi har så skitne fingre.» Svarte Kaya. Jeg bekreftet at snøen ville renne vekk, og forklarte at den smelter fordi fingrene våre er mye varmere enn snøen, og snøen trenger å være kald for å være snø. Når den blir varm, blir den til vann. «Kult!» Sa Jesper. Barna studerte snøen på bakken og på fingrene sine. «Skal vi leke med snøkrystallene?» Spurte Malin. «Jaaa!» Svarte de andre. De tre barna sprang bort til gressplenen og la seg ned på bakken og rullet frem og tilbake mens de lo og hylte. Jentene laget engler i snøen ved å legge seg på ryggen og vifte med armer og bein, så det så ut som kjole og vinger. Jesper samlet snø i hendene, og kastet den over jentene, som lo og fniste. «Dette er englekrystaller!» Forklarte Jesper.

Fra Forskerfrø til Englekrystaller

Barna er stort sett i øyeblikket, i nuet. De drives mye av nysgjerrighet og ønsket om å ha det gøy. I min observasjon lar barna seg inspirere til å studere snøkrystaller. I utgangspunktet var de negative da de så at det snødde, men holdningen snudde da jeg fikk trigget nysgjerrigheten deres. I denne teksten har jeg valgt å fokusere på den prosessen barna er i, i forhold til læring. Jeg vil skrive om hva som motiverer og inspirerer til dette, og se på hvordan barna går fra å ha en negativ holdning til snø, til å bli nysgjerrige, reflektere, og studere snøen gjennom forstørrelsesglass, noe som igjen fører til lek. Jeg vil belyse barnas læring, motivasjon, samspill, samt evne til å mestre de sosiale lekereglene. Jeg skal se litt på Piagets og Vygotskys syn på læring og utvikling, og fyller på med mine egne refleksjoner rundt dette.

Samtalen som førte til læring, utforsking og lek
Situasjonen ved bordet, som er beskrevet i observasjonen min (vedlegg), startet med negative kommentarer om at det snødde. Jeg plukket raskt opp tråden, og fortalte barna om snøens krystaller, og vi samtalet om hva som skjer med snøen/vannet ved ulike temperaturer der den/det omformes til is eller vanndamp. Barna ble nysgjerrige, og stemningen rundt bordet endret seg med det samme. De ble engasjerte og ivrige etter å komme seg ut for å se på det jeg nettopp hadde fortalt dem om. Som barnehagelærer synes jeg det er veldig viktig å være tilstede både mentalt og følelsesmessig, og motivere barna til nysgjerrighet og utforsking. Barna blir påvirket av barnehagelærerens engasjement og glede. Den pedagogiske dialogen (Burbules, 1993) er en viktig del her, der pedagogen og barna samtaler og utveksler kunnskap og erfaringer, men der pedagogen har som hensikt å bidra til barnas læring.

Da vi kom ut, fulgte barna ivrig etter meg. Jeg fant en fin plass, og la meg ned på magen med det ene forstørrelsesglasset. Barna fikk kikke gjennom det mens vi pratet om det vi så. Jeg delte ut de to andre forstørrelsesglassene, og de studerte både snøkrystallene, hverandres øyne, og teksturen i hansker og dress. Da disse barna følte seg ferdige med studiet, kom det tre andre barn, en gutt og to jenter, som satte seg ned ved siden av meg. Vi studerte hva som skjedde med snøen da vi tok den på fingrene, og pratet litt om hvorfor den smeltet. Dette inspirerte barna til å leke i snøen, der de rullet seg på bakken, jentene laget engler, og gutten strødde «englekrystaller» over dem. De hadde et fint samspill med hverandre i makrokosmisk lek. Erikson beskriver at i makrokosmisk lek deler barna lekens innhold med andre; de har et samspill. Denne type lek har stor betydning for barnets utvikling av sosiale relasjoner og evne til samhandling (Lillemyr, 2011).

Jeg jobber ut ifra barnesynet: Barn er medmennesker (Johansson, 2013): I situasjonen ved bordet og videre ved studiet av snøkrystallene, tok jeg utgangspunkt i barnas kunnskaper og erfaringer, som jeg bygget videre på med utfyllende informasjon. Jeg motiverte dem til å studere krystallene og la opp til refleksjon, men lot barna selv velge hvordan de gjorde dette. De fikk være seg selv og undre seg, og de hadde selv kontroll over det som foregikk og valgte selv hva de skulle studere og når de skulle gå videre til lek.

Læringsprosessen her er nyttig i seg selv, men det som følger med; medlæring, er vel så nyttig.  I denne prosessen ble barna inspirert til å reflektere, de samarbeidet og samtalet, i tillegg til at de delte på forstørrelsesglassene i tur og orden og viste evne til alternering. I boken «Lekens värld», skriver Oloffson (2003) om de sosiale lekereglene; enighet, gjensidighet og alternering. Alternering er det samme som turtaking. Jeg opplevde at de deltakende barna mestret disse lekereglene.

Piaget og Vygotsky
Piaget mente at barns intellektuelle utvikling foregår trinnvis, og at barna skal ha oppnådd en bestemt alder for å lære bestemte ting. Hvert stadium har klare beskrivelser på hva som kan læres (Illeris, 2000). Piaget har i senere tid blitt kritisert for sine teorier, da mange av hans eksperimenter foregikk i kunstige omgivelser. Senere eksperimenter viser også at han undervurderte yngre barns evner til å abstrahere (Kildekritikk, s.a.). Vygotsky, derimot, mener at all intellektuell utvikling har utgangspunkt i sosiale aktiviteter (Imsen, 2011). Det er tyngde og dybde i både Piagets og Vygotskys teorier, og det er gode utgangspunkt for at pedagoger skal kunne finne sitt ståsted ut ifra deres forskning; å lese deres teorier inspirerer til egenrefleksjon. Jeg er hjertens enig med Vygotsky i at barna må få definere sine egne mål, og at vi som pedagoger ikke kan tvinge dem til å lære, men vi kan påvirke dem. I barnehagen jobber en kanskje ikke så konkret med mål sammen med barna som en gjør i skolen, men barna er likevel med på å bestemme/styre en del rundt sin egen utvikling, da pedagogene tar hensyn til barnas ønsker, progresjon og behov. Barns medvirkning (Kunnskapsdepartementet, 2011, s.17) er vesentlig for et godt samarbeid med barna om deres hverdag i barnehagen.

Vygotsky mener at pedagogen skal fungere som et støttestillas som er tilgjengelig når barna trenger det, men målet er at barnet etter hvert kan klare seg mer og mer på egenhånd; ansvaret flyttes mer og mer over fra pedagogen til barnet (Imsen, 2011). Ifølge Vygotsky er det i samspill med, og under veiledning fra noen som kan og vet mer, at barnet får begreper og oppfatninger som gjør det i stand til å gjøre de nødvendige sprangene i sin tenkning, som frigjør det fra ytre kontroll (Bruner, 1984).

I prosessen jeg har beskrevet ut ifra observasjonen min, har jeg forsøkt å være et støttende stillas, som har vært der for barna, stilt spørsmål og gitt rom for refleksjon. Jeg har latt dem utforske snøkrystallene på sin måte, samtidig som jeg har stilt dem spørsmål. Målet mitt var å trigge nysgjerrigheten, så de etter hvert ønsker å utforske ting på egenhånd, og lærer seg å stille spørsmål og reflektere over det de ser og oppdager.

For meg er det viktig å møte hvert enkelt barn der det er, med de kunnskaper og erfaringer det har nå. Jeg ønsker å fokusere på at alle er ulike og unike. Det å utvikle barna ut ifra det nivået de er på, ved hjelp av inspirasjon og det å trigge nysgjerrigheten deres er viktig for meg, samt at læringsprosessen er lystbetont og ikke påtvunget.

Adaptasjonsprosessen
Læring er så mangt, og jeg ønsker å utdype den prosessen barna er i når de oppdager at snøen er mer enn hvite «dotter» som faller fra himmelen og lager et hvitt dekke på bakken. Med utgangspunkt i den allerede iboende kunnskapen til barna, fikk de litt påfyll og informasjon om hvordan snøen endrer seg ved ulike temperaturer. For noen var kanskje dette helt nytt, mens for andre var det en liten justering av det de allerede visste. Piaget kaller denne prosessen der nye fenomener tilpasses gamle skjema, for assimilasjon. Etterpå fikk barna erfare selv at snø faktisk består av små, fine krystaller, noe som tydeligvis var ny informasjon og ny erfaring for dem alle. Akkomodasjon er ifølge Piagets teori den prosessen der de skjemaene barna allerede har laget seg forandres. Disse to prosessene beskriver adaptasjonsprosessen (Imsen, 2011).

Til slutt vil jeg vise til kapittel 2.4 i Rammeplanen:

«Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap.» (Kunnskapsdepartementet, 2011, s. 34)

Gjennom denne prosessen med barna har jeg møtt dem med tillit og respekt og anerkjent barndommens egenverdi ved å la dem være seg selv og gjøre ting på sin måte ut ifra nysgjerrighet og glede. Jeg opplever å ha bidratt til trivsel og glede i både læring og lek, samtidig som jeg har skapt trygge rammer og bidratt til at barna skulle få utforske i fellesskap.

En reise gjennom læring, utvikling og lek
Fra en observasjon som startet med negativ holdning til snø, har jeg tatt dere med på en reise gjennom inspirasjon, barns motivasjon, pedagogisk dialog, litt påfyll fra Piaget og Vygotsky, og til slutt litt om læring og adaptasjonsprosessen. Barna fikk være med på en prosess der de har både lært, utviklet seg og tilegnet seg ny kunnskap, som igjen inspirerte dem til lek.

Litteratur

Bruner, Jerome S. (1984). Vygotsky`s Zone of Proximal Development: The Hidden Agenda. I Rogoff, Barbara & Wertsch, James V. (eds.). Children` s Learning in tha “Zone og Proximal Development” (93-97). San Fransisco: Jossey-Bass.

Burbules, N.C. (1993). Dialogue in Teaching. Theory and Practice. New York og London: Teachers College Press.

Illeris, K. (red.) (2000). Tekster om læring. Frederiksberg C.: Roskilde Universitetsforlag

Imsen, G. (2010). Elevens verden – Innføring i pedagogisk psykologi (4. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Johansson, E. (2013). Små barns læring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kildekritikk (s.a.). Lokalisert 17.05.2014, på http://www2.hihm.no/luhma/Didaktikk/PiagVyg.html

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for innholdet i og oppgavene til barnehagen
(2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget

Lillemyr, O.F. (2011). Lek – Opplevelse – Læring (3. utgave). Oslo: Universitetsforlaget

Olofsson, B.K. (2003). I lekens värld (2. utgave). Stockholm: Liber AB