Filosofen Alva

Når en skal formidle en fortelling for barn, er det en del ting en må være bevisst på. Ved bruk av figur er det enda mer å tenke på, og i denne teksten beskriver jeg mine tanker, erfaringer og refleksjoner rundt det å produsere en figur, samt å bli kjent med den, finne en stemme og personlighet til den og en fortelling som skal formidles til barn. Det blir også presentert forslag til etterarbeid.

Tanker i forkant
Valg av figur og hennes personlighet, måtte for meg komme før valg av historie som skulle formidles. Jeg bestemte meg fort for å forsøke å lage figuren min ved hjelp av nålefilting, og jeg så for meg at det skulle være en filosofisk alv. Selv synes jeg det er spennende med filosofi, og det gir meg enormt mye å reflekstere og filosofere over livets store spørsmål. Dette ønsket jeg å dele med barna i barnehagen, og det var utgangspunktet for hvordan jeg planla og gjennomførte produksjonen av alven, samt fant en fortelling som setter fokus på det å stille spørsmål ved store og spennende tema.

Alva blir til
Det å produsere alven var veldig spennende. Jeg hadde ikke vært borti nålefilting før, og ble veldig fascinert over hva som skjedde med ullen når jeg stakk i den. Ull er virkelig et spennende materiale. Underveis følte jeg meg litt som et barn som utforsket et nytt materiale for første gang, og med fokus på barns måte å bli kjent med verden og omgivelsene på, kjente jeg på ullen med både hender og kinn, luktet på den og studerte den underveis. For å bedre kunne forstå barna, tenker jeg det er viktig å forsøke å oppleve på samme måte som de gjør. Barn bruker hele kroppen til å utforske ting med (Bakke, 2013). Det å oppleve verden med sansene, kalles estetisk persepsjon (Stolnitz, 1969).

Alven kalte jeg Alva, og underveis i produksjonen fikk jeg et forhold til henne da jeg formet, skapte og ble kjent med hele hennes fysiske form. Det var viktig for meg å gi henne et koselig ansikt, og jeg studerte et par dukker jeg hadde for å se hvordan jeg kunne lage levende øyne, da øynene er det viktigste på en slik figur. Jeg har også lært at figuren bør ha ingen munn, eller en nøytral munn, så Alva fikk en nøytral og fargeløs munn som smiler litt. Alva ser blid, koselig og fornøyd ut, og jeg er fornøyd med resultatet. Jeg gav henne grått, krøllete hår og en turkis lue. Kroppen er brun og nøytral, med turkise knapper på magen. Armene er lette å bevege, så hun kan vinke, gestikulere og holde seg for munnen når hun fniser eller er overrasket. Hun har også en liten venn, som er en mus med navnet Mia. Mia prater ikke, men er en god lytter, og trives godt med å henge med halen i toppen på Alvas lue. 

Alvas personlighet og fremtreden

Da Alva var ferdig, startet prosessen med å bli kjent med henne. Jeg ville velge en koselig stemme til henne som ikke var for krevende for meg å bruke. I tillegg måtte jeg finne en måte hun kunne prate på som ville tiltale barna. Alva måtte også ha noen verdier: Hun er opptatt av at alle skal bli sett og verdsatt for den de er. Alle er ulike og unike! Hun synes det er viktig å være venner og dele med hverandre. Hennes store lidenskap er naturen og universet, og her har jeg uendelig mange spørsmål som Alva kan diskutere sammen med barna. Tanken er at hun skal inspirere til forskningsprosjekter der barna kan teste ut ulike teorier. Hun må nok få seg et forstørrelsesglass, i tillegg til lommelykt, reflekser, såpebobler og andefløyte, som hun allerede har. Andefløyten bruker hun/vi når hun vil prate med endene, og hun vil også teste den ut med andre fugler og dyr. I Rammeplan for innhaldet i og oppgåvene til barnehagen, står det:

«Barn er nysgjerrige, kunnskapstørste og lærelystne. Det skal barnehagen støtte opp under og slik gi eit godt grunnlag for livslang læring og danning.» (Kunnskapsdepartementet, 2011)

Alvas hjem
Alva måtte få seg et hjem som representerer hennes interesser, så jeg har skaffet henne en koffert som er dekorert med selvlysende måne og stjerner på innsiden av lokket. Det er en tung, sort koffert, med lokk som står oppe av seg selv. Da vil barna kunne se dekoren på innsiden. Nedi kofferten har hun ulike temabokser, der en av dem inneholder gjenstander som omhandler dyr, en inneholder gjenstander om universet, og hun har en magisk boks med diverse tryllestøv og magiske lys oppi. Flere mystiske gjenstander fyller jeg på etter hvert. Oppi kofferten er det musikk, som settes på når hun skal treffe barna. Den settes på før hun kommer inn, og musikken høres svakt gjennom kofferten. Den blir litt høyere når jeg gløtter på koffertlokket, og gjør det litt spennende for barna. Tanken er å gjøre dette litt mystisk, før jeg åpner lokket, og Alva kommer frem og tar seg en liten dans, før hun legger merke til barna. Musikken skrus av, og Alva småprater litt med barna før hun spør meg om jeg kan fortelle en historie.

Fortellingen
Fortellingen som Alva og jeg skal formidle i første omgang, heter «Månen som ville lyse som en sol» (vedlegg under). Jeg har lagt opp til en del spørsmål og diskusjon underveis, så barna får delta i fortellerstunden. Tema som blir diskutert til denne fortellingen er; tidevannet, universet og planetene, samt det å sette pris på at alle er forskjellige.

Målgruppe
I første omgang vil målgruppen være 5-6-åringer, da jeg tenker det er lettest for meg å starte med barn som kan være med i diskusjon på dette nivået. Etter hvert vil jeg bearbeide opplegget, så jeg kan ha fortellerstunden for barn fra 3-6 år.

Samspillet med Alva
Jeg har valgt å se minst mulig på barna selv, så fokuset får være mest mulig på Alva, og at barna opplever det som hennes fortellerstund. Selv når det er jeg som forteller, ser jeg på Alva. Jeg holder tråden i fortellingen, og Alva fyller på med kommentarer underveis, samt stiller spørsmål til barna.

Etter fortellingen
Når fortellingen er ferdig, demonstrerer Alva og jeg at månen trenger solen for å lyse. Vi bruker refleks og lommelykt, der refleksen representerer månen og lommelykten skal være solen. Vi trekker også en tråd til det å bruke refleks når en går ute i mørket, så bilene skal se dem når de lyser på dem.

Hvor
Fortellerstunden kommer til å holdes i samlingsrommet, der barna sitter på gulvet. Jeg setter meg også på gulvet, med Alvas koffert ved siden av meg. Avstanden fra barna bør være maks to meter, så de ser Alva godt og opplever å få kontakt med henne.

Fremføring
Jeg valgte i første omgang å ha fortellerstunden for 5-års-klubben i barnehagen der jeg jobber. Jeg hadde øvd meg flere ganger for min datter på fire år, og kvelden før fremføringen ville jeg ta en siste gjennomgang. Min datter hadde blitt veldig glad i Alva, og hun visste at hun ikke var til å leke med, men kom med fortellinger ved ulike anledninger. Jeg forberedte henne ikke denne gangen, men gikk ut på kjøkkenet og startet musikken oppi Alvas koffert. Det tok knapt et sekund før min datter brøt ut: «Åh, det er Alva sin musikk!». Hun slapp de lekene hun holdt på med, og ryddet fort utav stolen hun pleide sitte i når Alva hadde fortellerstund. Denne opplevelsen fortalte meg at det kan være et sterkt virkemiddel å bruke den samme musikken hver gang Alva kommer. Hun bruker rolig og nesten meditativ musikk.

Fremføringen i 5-års-klubben opplevdes litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det var første gang jeg fremførte for flere barn om gangen, og det var ikke lett å se på Alva så mye som jeg hadde tenkt. Det var en del håndsopprekninger ved spørsmål, og jeg måtte naturligvis løfte blikket for å si hvem som skulle få prate. Jeg kjente ikke navnene på alle barna heller, så jeg opplevde det som litt mer urolig enn jeg hadde tenkt. Det var 18 barn tilstede, og jeg kjente halvparten av dem. Alle var engasjerte og deltakende. Selv tenkte jeg at det kanskje ble litt vanskelig for dem å holde tråden i historien når det ble så mange diskusjoner underveis, men jeg har i etterkant fått tilbakemelding på at de hadde formidlet hele fortellingen, med diskusjoner og alt, til en annen voksen.

Jeg opplevde det som naturlig å skifte mellom min stemme og Alvas, og jeg opplevde at jeg fikk gitt Alva liv og personlighet. Flere ganger etter fremføringen har barna spurt etter Alva, og jeg tenker at jeg kommer til å bruke henne ved ulike anledninger. Jeg kjenner et eierskap til henne, og tenker at hun kan gi liv til samlinger med samtaler og diskusjoner.

Dramatiske virkemidler
Av dramatiske virkemidler har jeg brukt stemmen på ulike måter for å skape spenning og forventninger. Det er også spenning i det å høre musikk i kofferten, og en overraskelse når Alva kommer frem. Jeg la bevisst inn litt småpauser, for at barna skulle få danne seg indre bilder av det Alva og jeg fortalte. I tillegg spilte jeg noe på humor i Alvas væremåte, og måten Alva skal komme inn på hver gang, tenker jeg blir et rituale. Selve fortellingen inneholder elementer av konflikt og kontrast.

«Ethvert spill vil omfatte både grunnelementer, dramaturgiske valg og dramatiske virkemidler. Det er i samspillet mellom disse at den dramatiske fiksjonen får liv, og det er måten de brukes på, som bestemmer spillets form. De dramatiske virkemidlene forsterker fiksjonen og gjør den tydelig som teateruttrykk.» (Sæbø, 2012)

Dramatiske virkemidler: Konflikt, spenning, kontrast, humor, overraskelse, symboler, ritualer og rytme. I Alvas fortellerstund har jeg benyttet meg av alle disse. Dramafagets grunnelementer er: Figur, fabel, rom og tid (ibid). Alva er figuren, fabelen handler om månen som ville lyse som ei sol, og tid og rom skifter mellom «her og nå» og den gangen månen var misunnelig på sola, og dette utspilte seg naturligvis på himmelen. Dramaturgiske valg handler om hvordan jeg valgte å bygge opp innholdet, og hvordan jeg brukte de ulike elementene som skulle være med.

Forslag til etterarbeid
Alvas formål er å inspirere barna til å være nysgjerrige og stille spørsmål, og gjerne teste ut ting de lurer på. Som etterarbeid til denne fortellerstunden, tenker jeg at Alva kunne blitt med barna ut og sett på lys og skygge, og gjerne ha et enkelt skyggeteater. I mørke tider kan de være med ut om morgenen og se på månen, og hvordan den forandrer seg fra dag til dag. Jeg tenker også at Alvas demonstrasjon med refleks og lommelykt kan være spennende for barna å eksperimentere med. Enten utendørs en tidlig morgen, eller inne i et mørkt rom, med ulike reflekser. Kanskje de kan gå på refleksjakt.

«Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang… Barn undrar seg og stiller spørsmål, søkjer opplevingar og gjer erfaringar på eigne læringsområde» (Kunnskapsdepartementet, 2011).

Lærerikt og spennende prosjekt
Det å lage en figur selv, samt å gi den liv og personlighet før den ble brukt i fortellerstund var en fantastisk givende og interessant prosess. Jeg fikk et forhold til Alva mens jeg skapte henne, og vil mye lettere kunne bruke henne enn en ferdigprodusert figur. Fingrene mine har skapt henne, og jeg har kjent på hver ulltråd i henne. Alva har personlighet og dybde. Hun har en mye høyere verdi for meg enn en hvilken som helst annen figur. Hun er en del av meg og mitt arbeid, og hun skal behandles forsiktig og omtenksomt.

Litteratur

Bakke, K. (2013). Å vente på vanndråper, Om småbarns estetiske handlinger og erfaringer – med utgangspunkt i forming. S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærming. Oslo: Cappelen Akademisk. (Kap. 13).

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for innhaldet i og oppgåvene til barnehagen

(2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget.

Stolnitz, J. (red.). (1969). The aesthetic attitude, in Introductory readings in aesthetics. John Hospers. New York: Free Press.

Sæbø, A.B. (2012). Drama i barnehagen (3. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

  

Alvas fortelling

Sammendrag av Månen som ville lyse som ei sol (Elin Grimstad, 2013), med noen endringer og tillegg.

Fortellerstunden tilpasses etter barnas spørsmål, svar og kommentarer.

Forteller/dukkefører: Nå skal jeg fortelle om den gangen månen var misunnelig på solen, fordi
den ville lyse sånn som henne. Han var litt lei seg for at han ikke lyste så sterkt, og han følte seg ikke god nok.

Alva: Hvorfor var han lei seg for det? Det er jo så fint at alle er forskjellige og kan forskjellige ting. Synes ikke dere? (Henvender seg til barna)

Forteller/dukkefører: Ja, absolutt, Alva. Alle er flotte akkurat som de er. Men månen følte ikke at han var bra nok, og dessuten ertet solen ham for at han ikke lyste like fint som henne, og hun sa at han kun lyste for at hun lyste på ham.

Alva: Ååå, stakkar månen…

Forteller/dukkefører: Ja, det var trist. Men så begynte han å tenke på de tingene han kunne; Månen lyser ned i havbunnen om natten, så fiskene glinser og sjøstjernene danser. Han lyser i øynene til katten, og han laget et vakkert gjenskinn i det blanke tjernet. Dessuten styrte han tidevannet! Han styrte over flo og fjære.

Alva: Hva er flo og fjære? Vet dere? (Henvender seg til barna)

Forteller/dukkefører: Flo er når sjøen er høy, når det er mye vann.

Alva: Og fjære når det er lite vann! Jeg visste det!

Forteller/dukkefører: Det stemmer, Alva. Og det ser du godt på stranden, for da er vannet langt ute, og du kan gå der som sjøen har vært, og se på planter og dyr som har vært under vannet når det var flo.

Alva: Så kult at månen styrer dette! Det er jammen stort!

Forteller/dukkefører: Ja, det er det virkelig. Men det syntes ikke sola. «Tidevannet, hva er nå det?» Sa sola. «Jeg styrer hele solsystemet, men en hel haug med planeter som kretser rundt meg. Mens du, måne, du kretser bare rundt jorda.»

Vet du hva planeter er, Alva?

Alva: Ja, jeg vet, jeg vet! Vet dere? (Henvender seg til barna)

Ja, det er de runde kulene som går rundt sola, akkurat som jorden vår. Det er merkur, Venus, Jorden, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Og Pluto, men han er ingen planet lenger, for han er så liten. (Fniser)

Forteller/dukkefører: Alt du kan, Alva! Men månen lot seg ikke knekke av solens storhet, og han la en plan. Når solen stod høyt på himmelen, listet månen seg stille oppover, hoppet lydløst på skyene og snek seg stille foran solen. Vet du hva som skjedde da, Alva?

Alva: Nei… Vet dere? (Henvender seg til barna)

Forteller/dukkefører: Da ble det helt mørkt. Rett og slett solformørkelse. Det ble akkurat som på natten. Det ble stille og nattdyrene begynte å komme frem.

Alva: Oi… Det var litt skummelt….

Forteller/dukkefører: Neida, det var ikke så skumle dyr, Alva. Det var edderkopper, ugler og flaggermus.

Alva: Å, men de er jo fine!

Forteller/dukkefører: Ja, det er de. Men når det nå ble natt, så skjønte månen at han ikke lyste selv. Han ble skuffet og lei seg, og sa til solen at han hadde tatt feil. Men vet du hva solen svarte da?

Alva: Nei, hva da?

Forteller/dukkefører: «Jeg tok også feil» sa solen. «Du trenger meg og jeg trenger deg. Jeg lyser opp deg om natten, og så sender du lyset ned til jorden og lyser opp natten.» Og da skjønte månen at han også var viktig, og for første gang på lenge følte han seg ordentlig glad igjen.