Dramarefleksjoner

·       I dramaundervisningen har vi fått en del estetiske opplevelser. En opplevelse som satte spor i meg, var korridoren. Foreleseren vår bygget opp stemningen, og fortalte om denne lange, smale, mørke og ubehagelige korridoren med støy, som var rett bak det rommet vi oppholdt oss i. Hun brukte stemmen og toneleiet, samt mimikk til å uttrykke hvor "skummel" eller mystisk denne korridoren var. Vi var så heldige at vi fikk besøke denne korridoren, og fikk beskjed om å være helt stille der inne og gå på rekke etter hverandre. Hun låste opp døren, og vi gikk inn i et tett mørke, der vi ikke så noe som helst. Vi hørte lyden av klær i bevegelse, føtter som beveget seg, og vi hørte lyden fra viftene. I og med at vi ikke så noe, men hørte denne lyden som kom nærmere og nærmere, føltes korridoren smalere og lavere, jo lenger nedover vi gikk. Flere av oss bøyde hodet og gikk fremoverbøyd.

Denne estetiske opplevelsen berørte meg og gjorde inntrykk på meg. Ikke fordi det var en spesielt vakker opplevelse, men fordi den opplevdes som ekte. Jeg var helt tilstede i øyeblikket, og fikk en opplevelse som var litt utenom det vanlige. Jeg kjente at jeg levde. Mine tanker rundt estetiske opplevelser som oppleves som skjønn i betydningen "ekte" snarere enn "vakker" (Sæbø, 2012), er at de berører oss fordi de oppsluker all vår oppmerksomhet der og da, og gir oss muligheten til å være i nuet / i øyeblikket for en liten stund. Det er disse øyeblikkene vi husker best, fordi de har berørt oss på mange plan, både følelsesmessig og mentalt, og i dette tilfelle også fordi vi fikk oppleve det fysisk; vi var deltakere i drama (ibid).

Forskjellen på å lese et eventyr opp fra en bok og å fortelle det fritt

Når en leser opp fra en bok, er det veldig lett å låse seg til det som står skrevet. En mister litt av friheten til å uttrykke seg kreativt, og en låser seg også fysisk, med at en sitter og holder på boka. Jeg tenker at det kan bli en mindre levende fortelling, og at det da kan være vanskeligere å holde på publikums oppmerksomhet.

Om en derimot forteller fritt, med egne ord, vil det være større mulighet for kreative fremstillinger, større innlevelse, gestikulering (må ikke overdrives), samt å uttrykke seg mer avslappet, fordi det da er naturlig å fortelle sånn som en ellers prater. Det er også lettere å bruke rekvisitter, dersom de kan tilføre fortellingen noe.

Konklusjonen min er at det er lettere å holde på publikums oppmerksomhet og gi dem en estetisk opplevelse med å fortelle fritt, med egne ord.

Hvordan beskrive en god forteller?

En god forteller lever seg inn i fortellingen sin, og er bevisst på hvordan han bruker øynene, stemmen, mimikk, gestikulering og kroppen for å skape en levende og fengende fortelling. Han forbereder seg godt med å lære fortellingen utenatt, og øver seg på fremføringen. I tillegg er det lurt med oppvarming før fortellerstunden, samt å gjøre noen pusteøvelser for å få roet ned stress i kroppen.

Fortellernes 10 bud (fritt oversatt fra dansk, (Flensborg, 2003))

* Fortell for dine tilhøreres skyld - ikke kun for din egen 
* Du må ikke fortelle for å få makt over andre
* Du skal selv være en god tilhører
* Møt ditt publikum med tillit, respekt og i en positiv ånd
* Stjel ikke andres personlige historier
* Kopier ikke andres uttrykk
* Tenk deg om og forbered deg godt når du velger historier fra fremmede kulturer
* Du skal gi noe av deg selv - hver gang
* Du må ikke ta håpet fra barn
* Du skal gjøre verden gladere og klokere med dine fortellinger

Litteratur
Flensborg, K. & Thonsgaard, K. (2003). Tid til Fortelling. Danmark: Forlaget Klim.
Sæbø, A.B. (2012). Drama i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget.

Lyder

Regnvær

Det å sitte tørr utendørs og høre på regnet, samtidig som jeg kjenner den friske lufta, er helt nydelig. Vær er herlig, og lyden av regn gir meg en følelse av kos og hygge.

Jeg tenker det er viktig å gjøre barna obs på naturens magi, og naturlyder kan ofte gi en magisk følelse. Samtidig gjør det barna nysgjerrige og oppmerksomme, og med nysgjerrighet vil de komme seg langt og lære mye.

Rasling i plante

Raslelyden minner meg om vind i trær, og lyden sender meg tilbake til barndomsminner, da jeg og min søster lekte i skogen hos noen slektninger. Lyd og musikk påvirker oss mye, og kan påvirke både tanker og følelser. Det å leke med lyder i naturen er spennende. En kan gå på oppdagelsesferd etter lyder sammen med barna. Dette kan innlede mange spennende samtaler om lyd og hvordan lyd oppfattes ulikt. En kan lage et lite orkester med å lage ulike lyder sammen, som blir til musikk.

I rammeplanen står det at barna skal få utvikle kunnskap om virkemidler for å kunne uttrykke seg i blant annet musikk, sang og dans (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det å eksperimentere med ulike lyder i naturen er en av mange spennende metoder for å lære barna om ulike virkemidler for dette.

Froskelyder

Datteren min og jeg tok en tur for å lytte til froskenes sang. Utrolig fascinerende lyd; nesten som musikk. Er all lyd musikk? Kanskje en kan se på det sånn. En sammensetning av lyd, klang og pauser, som danner en form for rytme eller melodi kan kalles musikk (Sæther, 2012). Jeg vil påstå at froskenes kommunikasjon kan oppfattes som musikk. I hvert fall i mine ører. Opplevelsen av musikk er subjektiv, og alle opplever musikk ulikt.

Litteratur

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for innholdet i og oppgåvene til barnehagen. (2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget

Sæther, M., Angelo, E. 2012. Barnet og musikken. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget

Estetisk erfaring i møte med naturen - Sted (forming)

Vi har fått i oppgave å finne et variert sted og beskrive det, deretter lage en liten bolig til en fantasifigur. Jeg har i tillegg valgt å lage et eventyr om denne fantasifiguren, som jeg kaller for Markus Marklus, og i neste innlegg kan dere lese eventyret, samt en oppfølger der jeg tok med meg min datter for å finne Markus Marklus og hans hus.

Jeg har valgt et område som jeg trives veldig godt i. Her er det både busker og trær, samt sjø, båter og båthus. Her har jeg gått mye tur sammen med min datter, og det var naturlig for meg å velge dette stedet, da jeg har positive erfaringer knyttet til det. Området er variert, men er preget av marker og sjø. Her går det også sauer, så koselige lyder hører med til opplevelsen av plassen. I sør-vest (bildet over) er landskapet dominert av horisontale linjer. Linjen, som på bildet skiller himmel fra landskap, er svakt V-formet. Området er variert, med ulike typer busker, noen med blomster og noen med bær på. Det er mye tørre strå som ligger på bakken, og en del kvister og smågreiner. Jeg oppfatter en kontrast mellom den harde asfalten og det myke, bevegelige landskapet i bakgrunnen.

I nord-vest er det en koselig båthavn:

Her er det linjer i alle retninger, men de store linjene er horisontale og diagonale. Området består for det meste av vann. I tillegg ser vi noe fjell/stein, båter og bygninger. De mørke grantrærne i bakgrunnen skaper en kontrast mot den lyse himmelen, og de røde sjøhusene er malt i komplementærfargen til de grønne trærne i bakgrunnen. Jeg opplever en kontrast mellom den flytende og levende sjøen og det harde fjellet i vannkanten. Det er en fantastisk lyd av vannet som skvulper inn mot bryggekanten.

Av materialer her, finnes blader, barnåler, kvister, grus, strå, blomster, bær og vann. Alle disse materialene kan tas med tilbake til barnehagen.

Affordance; hva har dette området å tilby meg? Hvilke muligheter ser jeg her?
Gibson (1986) er opptatt av hva ulike steder og områder har å tilby oss. Et barn vil nok se andre muligheter her enn det jeg ser. Det som frister meg mest her, er å ta meg en tur ut på sjøen i båt. Et barn ville kanskje ønsket å plaske litt og leke i vannkanten. Jeg får også lyst til å klatre opp og utforske den lille hulen til Markus Marklus; huler er spennende og mystiske.

Estetisk persepsjon er en måte å oppleve verden på med sansene (Stolnitz, 1969). Da jeg utforsket den lille hulen og så etter materialer som kunne brukes til den, samtidig som jeg hørte lyden av sauene og sjøen, merket jeg at jeg opplevde omgivelsene med sansene mine. Opplevelsen av å være i nuet, i øyeblikket, ble veldig tydelig.

Hulen til Markus Marklus - før og etter

Markus Marklus har pyntet hulen sin med røde, runde bær, som skaper en kontrast til den grønne mosen, da rød og grønn er komplementærfarger. De røde bærene skiller seg også ut fra den grå steinveggen i bakgrunnen, og Markus Marklus har brukt bærene til å fremheve den horisontale linjen som skiller vegg fra gulv. Han har hentet seg et stykke med hard bark, som han vil bruke som benk, og til kontrast laget han sengen sin av myk, grønn mose. Da Markus flyttet inn i huset sitt, stod der et strå utfor inngangen, og det valgte han å pynte med en lilla blomst, som er komplementærfargen til det gul-aktige strået. Åpningen til hulen hans er nesten hjerteformet, og området rett rundt hulen er dominert av vertikale linjer. Stråene som ligger på tvers nederst i bildet, skaper en kontrast til de vertikale linjene.

Dette var en fin oppgave, og en fin opplevelse. Jeg fikk kontakt med en ny del av barnet i meg selv. Det var fint å engasjere meg i denne typen fantasilek, og jeg kjente motivasjonen ble stor for å gjenta dette, da helst sammen med barn. Det var moro å pynte hulen, og jeg koste meg med å skape en liten miniverden for mitt lille lus. Jeg levde meg såpass inn i denne opplevelsen, at jeg klødde i fingrene etter å skrive eventyret om Markus Marklus (under) så snart jeg hadde kommet hjem. Viktigheten av å oppleve disse tingene som barnehagelærer er stor. Disse opplevelsene og erfaringene hjelper oss til å se tingene fra barnas perspektiv. Jeg forsøker å oppleve det som barna gjør, med alle sansene.

Hulen jeg dekorerte kan nok betegnes som kunst, men det jeg ser på som det fullstendige kunstverket, er eventyret under, med bilder og beskrivelser til. På bildene er Markus Marklus satt inn i ulike kontekster; han er en del av "utstillingen". Readymade, er et uttrykk for masseproduserte gjenstander, som i seg selv ikke har noen kunstnerisk verdi, men får det når de blir satt inn i en kunstnerisk sammenheng (Waterhouse, 2013). På bildene i eventyret under, er Markus Marklus en readymade, som får en betydning når han blir satt inn i hulen. Han blir også gitt en personlighet når han blir en del av eventyret, der han utfører ulike oppgaver, tenker og har ønsker og behov. Han blir besjelet (ibid).

Hulen er dekorert med kun naturmaterialer. Jeg tenker det er viktig å lære barna å bruke materialer vi finner i naturen. Det kan være innbringende for de kreative evnene deres, men det er også et godt grunnlag for diskusjon rundt temaet; bærekraftig utvikling. Å arbeide med naturmaterialer er en måte å forholde seg til begrepet bærekraftig utvikling på. Begrepet innebærer å få dekke behovene til dagens mennesker, uten at det ødelegger for at folk skal få dekket sine behov i fremtiden. Vi skal ha et balansert forbruk, og ta vare på naturen (Waterhouse, 2013).




Litteratur
Gibson, J. 1986. The Ecological Approach to Visual Perseption. London: Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.

Stolnitz, J. (red.). 1969. The aesthetic attitude, in Introductory readings in aesthetics. John Hospers. New York: Free Press.

Waterhouse, A-H. L. 2013. I materialenes verden. Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.