Eventyret om Markus Marklus som ville bygge seg et hus

Markus Marklus var en glad, liten kar, som bodde i et stort hus, sammen med noen gode mennesker. Det var trivelige mennesker han bodde med, men etter hvert kjente han at han var blitt stor, og han ville ut i den store verden og klare seg selv. Dessuten var han et lus, og burde ikke bo i et menneskehus. En vakker dag la han ut på tur for å finne seg en egen plass å bo. Turen var lang og hard, og han undersøkte mange mulige hus, men det var ikke lett å finne den rette plassen.

Etter en stund fant han noen flotte sopper, som han kikket nærmere på. De var pene og passe høye...

Men de ville ikke holde ham tørr om det skulle komme regnvær. Og regnvær var det ofte i de strøkene der Markus Marklus bodde. Dessuten ønsket han seg en litt større plass, så han kunne ha en seng, og plass til alle gjestene som han tenkte ville komme på besøk. Han gikk videre, og det begynte å bli sent. Markus Marklus ble trett i bena, og måtte sette seg ned på en stubbe for å hvile seg litt. Derfra så han det store, hvite huset han hadde reist fra, og tenkte at han måtte ikke flytte så langt bort at han ikke kunne se huset lenger. Han ville jo gjerne besøke de flotte menneskene sine en gang i blant.

Jeg må finne meg et hus rett her borte, tenkte han, og hoppet ned fra stubben igjen. Langt om lenge, men ikke så veldig lenge til, fant han seg en liten hule som han hadde lyst å bo i. Men den var så høyt oppe... Han hoppet og klatret og pustet og peset, og til slutt kom han seg opp så han kunne ta en kikk. Wow! Tenkte han.

Dette skal bli mitt hjem! Han ordnet og fikset og laget det til. Langs veggen pyntet han med røde Einerbær, sengen laget han av mose, en benk av litt bark, og han satte en blomst nedi strået som stod så fint utforbi. Her vil jeg bo, tenkte han, og satte seg ned og smilte fra øre til øre.

Han følte seg stor og selvstendig, og var stolt av sitt nye hus. Åpningen så ut som et hjerte, og Markus Marklus tenkte at der det er hjerterom, er det husrom. Han ville prøve alt! Han ville smake på pyntebærene, sitte på benken, prøveligge sengen...

Men noe manglet... Hvordan i all verden skulle alle gjestene vite at det var her han bodde? Jeg må ha en lykt, så gjestene kan finne fram! Markus Marklus klatret ned fra høyden der huset var, og gikk bort til Einerbusken og hentet seg et bær. På veien tilbake plukket han med seg et stort strå, som skulle være lyktestolpe. Han kavet seg tilbake, klatret og hoppet og pustet og peset, og kom seg til slutt opp til sitt nye hjem med strået og bæret som skulle bli til en lykt. Strået satte han i jorda, og bæret plasserte han på toppen.

Sånn! Nå kan alle gjestene komme! Markus satte seg ned og ventet på at gjestene skulle dukke opp, mens han kikket bort på det store hvite huset han hadde bodd i før. Og mens han satt der og tenkte, kom hans første gjest på besøk.

Markus Marklus var lykkelig!

Jakten på Markus Marklus

Etter å ha bevitnet Markus Marklus` jakt på ny bolig og bygging og dekorering, gikk jeg hjem og skrev eventyret om ham. Da jeg neste dag leste det for min datter, ble hun veldig ivrig etter å gå på jakt etter Markus Marklus og hans hus.

Hun tok med seg hunden og grisen sin, og vi la i vei. På veien fant vi soppene som Markus vurderte som en mulig bolig. Datteren min viste dem til hunden og grisen sin.

Samtalen på turen dreide seg om Markus, og vi var veldig spente på om vi ville finne huset hans og om han var hjemme. Vi skjønte i hvert fall at vi var på rett vei da vi fant soppene. Etter en liten stundt hørte vi noen mystiske pipelyder, og skjønte at det måtte være Markus Marklus som pep. Vi gikk etter lyden, og.... DER! Vi fant Markus Marklus og hans nye hus! Datteren min var i ekstase og ville ordne og fikse mer for ham. Hun plukket nye bær til ham, for de han hadde plukket selv dagen før, hadde han spist opp. Hun bygget dør til ham og utvidet taket. Iveren var stor!

Etter en liten times arbeid tok vi farvel med ham og gikk hjem. Men da neste dag kom, syntes hun så synd på han som var helt alene der ute, så vi måtte hente ham hjem til oss.

Fra Forskerfrø til Englekrystaller

Englekrystaller (Observasjon)
Ved måltidet la barna merke til at det snødde ute. Mikkel (5 år): «Åh, nei! Det snør!». Han laget et misfornøyd ansiktsuttrykk. Andreas (5 år) sa seg enig med Mikkel: «Åh, neeeiii!». Jeg svarte raskt: «Snø er jo kjempespennende! Den ser ut som stjerner og krystaller når vi ser på den i forstørrelsesglass. Vet dere hva som skjer med snøen når den smelter?» Mikkel svarer: «Da blir den til vann og renner bort.» Jeg svarer at det er helt riktig, og spør hva som skjer med vannet når det koker. Mikkel: «Da blir det akkurat som røyk.» Jeg bekrefter: «Ja, det gjør det, og det som ser ut som røyk heter vanndamp. Når vannet blir så varmt som 100 grader, er det nesten som det løser seg opp, og da blir det vanndamp som går opp i lufta. Men hva skjer når vannet fryser igjen?» Litt myldring, men ingen konkrete svar. Jeg forklarer: «Når vannet fryser, blir det til is, og det skjer når det er minusgrader, altså under 0 grader. Når vi lager isbiter til å ha i glassene våre, fryser vi vann i former eller i isbitposer, vi legger dem i fryseboksen, som er kaldere enn 0 grader, og etter noen timer blir vannet til is.» Mikkel spurte om vi kunne gå ut og se på snøkrystallene med det samme, og Andreas stemmet i: «Ja, kan vi?»

Da vi gikk ut etter måltidet, tok jeg med meg tre forstørrelsesglass, og i tillegg til Mikkel og Andreas, kom også Mia (3), Lise (4) og Edel (4) med meg for å studere snøkrystaller. Jeg fant en fin plass der vi la oss på magen og kikket på snøen på bakken. Jeg tok frem det ene forstørrelsesglasset, så barna fikk kikke i det mens vi pratet om det vi så. Deretter delte jeg ut alle forstørrelsesglassene til barna. Barna smilte og lo og oppfordret hverandre til å se i hverandres forstørrelsesglass. De kikket hver sin gang, og alle fikk se i tur og orden, mens de pratet om det de så. De fortsatte med å studere hverandres øynene, glitteret i hanskene til Lise, og stoffet i dressen min. Når disse barna var ferdige med forstørrelsesglassene, kom det tre treåringer; Kaya, Malin og Jesper, som også ville kikke på snøkrystallene. Vi tok snøen på fingrene våre, og studerte hva som skjedde når den smeltet. «Wow! Kult!» Sa Jesper. «Dette må jeg vise til mamma!» «Hvorfor skjer dette?» Spurte jeg. «Fordi fingrene våre smelter den.» Svarte Malin. «Hvorfor smelter fingrene våre snøen?» Spurte jeg. «Snøen vil renne vekk, for vi har så skitne fingre.» Svarte Kaya. Jeg bekreftet at snøen ville renne vekk, og forklarte at den smelter fordi fingrene våre er mye varmere enn snøen, og snøen trenger å være kald for å være snø. Når den blir varm, blir den til vann. «Kult!» Sa Jesper. Barna studerte snøen på bakken og på fingrene sine. «Skal vi leke med snøkrystallene?» Spurte Malin. «Jaaa!» Svarte de andre. De tre barna sprang bort til gressplenen og la seg ned på bakken og rullet frem og tilbake mens de lo og hylte. Jentene laget engler i snøen ved å legge seg på ryggen og vifte med armer og bein, så det så ut som kjole og vinger. Jesper samlet snø i hendene, og kastet den over jentene, som lo og fniste. «Dette er englekrystaller!» Forklarte Jesper.

Fra Forskerfrø til Englekrystaller

Barna er stort sett i øyeblikket, i nuet. De drives mye av nysgjerrighet og ønsket om å ha det gøy. I min observasjon lar barna seg inspirere til å studere snøkrystaller. I utgangspunktet var de negative da de så at det snødde, men holdningen snudde da jeg fikk trigget nysgjerrigheten deres. I denne teksten har jeg valgt å fokusere på den prosessen barna er i, i forhold til læring. Jeg vil skrive om hva som motiverer og inspirerer til dette, og se på hvordan barna går fra å ha en negativ holdning til snø, til å bli nysgjerrige, reflektere, og studere snøen gjennom forstørrelsesglass, noe som igjen fører til lek. Jeg vil belyse barnas læring, motivasjon, samspill, samt evne til å mestre de sosiale lekereglene. Jeg skal se litt på Piagets og Vygotskys syn på læring og utvikling, og fyller på med mine egne refleksjoner rundt dette.

Samtalen som førte til læring, utforsking og lek
Situasjonen ved bordet, som er beskrevet i observasjonen min (vedlegg), startet med negative kommentarer om at det snødde. Jeg plukket raskt opp tråden, og fortalte barna om snøens krystaller, og vi samtalet om hva som skjer med snøen/vannet ved ulike temperaturer der den/det omformes til is eller vanndamp. Barna ble nysgjerrige, og stemningen rundt bordet endret seg med det samme. De ble engasjerte og ivrige etter å komme seg ut for å se på det jeg nettopp hadde fortalt dem om. Som barnehagelærer synes jeg det er veldig viktig å være tilstede både mentalt og følelsesmessig, og motivere barna til nysgjerrighet og utforsking. Barna blir påvirket av barnehagelærerens engasjement og glede. Den pedagogiske dialogen (Burbules, 1993) er en viktig del her, der pedagogen og barna samtaler og utveksler kunnskap og erfaringer, men der pedagogen har som hensikt å bidra til barnas læring.

Da vi kom ut, fulgte barna ivrig etter meg. Jeg fant en fin plass, og la meg ned på magen med det ene forstørrelsesglasset. Barna fikk kikke gjennom det mens vi pratet om det vi så. Jeg delte ut de to andre forstørrelsesglassene, og de studerte både snøkrystallene, hverandres øyne, og teksturen i hansker og dress. Da disse barna følte seg ferdige med studiet, kom det tre andre barn, en gutt og to jenter, som satte seg ned ved siden av meg. Vi studerte hva som skjedde med snøen da vi tok den på fingrene, og pratet litt om hvorfor den smeltet. Dette inspirerte barna til å leke i snøen, der de rullet seg på bakken, jentene laget engler, og gutten strødde «englekrystaller» over dem. De hadde et fint samspill med hverandre i makrokosmisk lek. Erikson beskriver at i makrokosmisk lek deler barna lekens innhold med andre; de har et samspill. Denne type lek har stor betydning for barnets utvikling av sosiale relasjoner og evne til samhandling (Lillemyr, 2011).

Jeg jobber ut ifra barnesynet: Barn er medmennesker (Johansson, 2013): I situasjonen ved bordet og videre ved studiet av snøkrystallene, tok jeg utgangspunkt i barnas kunnskaper og erfaringer, som jeg bygget videre på med utfyllende informasjon. Jeg motiverte dem til å studere krystallene og la opp til refleksjon, men lot barna selv velge hvordan de gjorde dette. De fikk være seg selv og undre seg, og de hadde selv kontroll over det som foregikk og valgte selv hva de skulle studere og når de skulle gå videre til lek.

Læringsprosessen her er nyttig i seg selv, men det som følger med; medlæring, er vel så nyttig.  I denne prosessen ble barna inspirert til å reflektere, de samarbeidet og samtalet, i tillegg til at de delte på forstørrelsesglassene i tur og orden og viste evne til alternering. I boken «Lekens värld», skriver Oloffson (2003) om de sosiale lekereglene; enighet, gjensidighet og alternering. Alternering er det samme som turtaking. Jeg opplevde at de deltakende barna mestret disse lekereglene.

Piaget og Vygotsky
Piaget mente at barns intellektuelle utvikling foregår trinnvis, og at barna skal ha oppnådd en bestemt alder for å lære bestemte ting. Hvert stadium har klare beskrivelser på hva som kan læres (Illeris, 2000). Piaget har i senere tid blitt kritisert for sine teorier, da mange av hans eksperimenter foregikk i kunstige omgivelser. Senere eksperimenter viser også at han undervurderte yngre barns evner til å abstrahere (Kildekritikk, s.a.). Vygotsky, derimot, mener at all intellektuell utvikling har utgangspunkt i sosiale aktiviteter (Imsen, 2011). Det er tyngde og dybde i både Piagets og Vygotskys teorier, og det er gode utgangspunkt for at pedagoger skal kunne finne sitt ståsted ut ifra deres forskning; å lese deres teorier inspirerer til egenrefleksjon. Jeg er hjertens enig med Vygotsky i at barna må få definere sine egne mål, og at vi som pedagoger ikke kan tvinge dem til å lære, men vi kan påvirke dem. I barnehagen jobber en kanskje ikke så konkret med mål sammen med barna som en gjør i skolen, men barna er likevel med på å bestemme/styre en del rundt sin egen utvikling, da pedagogene tar hensyn til barnas ønsker, progresjon og behov. Barns medvirkning (Kunnskapsdepartementet, 2011, s.17) er vesentlig for et godt samarbeid med barna om deres hverdag i barnehagen.

Vygotsky mener at pedagogen skal fungere som et støttestillas som er tilgjengelig når barna trenger det, men målet er at barnet etter hvert kan klare seg mer og mer på egenhånd; ansvaret flyttes mer og mer over fra pedagogen til barnet (Imsen, 2011). Ifølge Vygotsky er det i samspill med, og under veiledning fra noen som kan og vet mer, at barnet får begreper og oppfatninger som gjør det i stand til å gjøre de nødvendige sprangene i sin tenkning, som frigjør det fra ytre kontroll (Bruner, 1984).

I prosessen jeg har beskrevet ut ifra observasjonen min, har jeg forsøkt å være et støttende stillas, som har vært der for barna, stilt spørsmål og gitt rom for refleksjon. Jeg har latt dem utforske snøkrystallene på sin måte, samtidig som jeg har stilt dem spørsmål. Målet mitt var å trigge nysgjerrigheten, så de etter hvert ønsker å utforske ting på egenhånd, og lærer seg å stille spørsmål og reflektere over det de ser og oppdager.

For meg er det viktig å møte hvert enkelt barn der det er, med de kunnskaper og erfaringer det har nå. Jeg ønsker å fokusere på at alle er ulike og unike. Det å utvikle barna ut ifra det nivået de er på, ved hjelp av inspirasjon og det å trigge nysgjerrigheten deres er viktig for meg, samt at læringsprosessen er lystbetont og ikke påtvunget.

Adaptasjonsprosessen
Læring er så mangt, og jeg ønsker å utdype den prosessen barna er i når de oppdager at snøen er mer enn hvite «dotter» som faller fra himmelen og lager et hvitt dekke på bakken. Med utgangspunkt i den allerede iboende kunnskapen til barna, fikk de litt påfyll og informasjon om hvordan snøen endrer seg ved ulike temperaturer. For noen var kanskje dette helt nytt, mens for andre var det en liten justering av det de allerede visste. Piaget kaller denne prosessen der nye fenomener tilpasses gamle skjema, for assimilasjon. Etterpå fikk barna erfare selv at snø faktisk består av små, fine krystaller, noe som tydeligvis var ny informasjon og ny erfaring for dem alle. Akkomodasjon er ifølge Piagets teori den prosessen der de skjemaene barna allerede har laget seg forandres. Disse to prosessene beskriver adaptasjonsprosessen (Imsen, 2011).

Til slutt vil jeg vise til kapittel 2.4 i Rammeplanen:

«Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap.» (Kunnskapsdepartementet, 2011, s. 34)

Gjennom denne prosessen med barna har jeg møtt dem med tillit og respekt og anerkjent barndommens egenverdi ved å la dem være seg selv og gjøre ting på sin måte ut ifra nysgjerrighet og glede. Jeg opplever å ha bidratt til trivsel og glede i både læring og lek, samtidig som jeg har skapt trygge rammer og bidratt til at barna skulle få utforske i fellesskap.

En reise gjennom læring, utvikling og lek
Fra en observasjon som startet med negativ holdning til snø, har jeg tatt dere med på en reise gjennom inspirasjon, barns motivasjon, pedagogisk dialog, litt påfyll fra Piaget og Vygotsky, og til slutt litt om læring og adaptasjonsprosessen. Barna fikk være med på en prosess der de har både lært, utviklet seg og tilegnet seg ny kunnskap, som igjen inspirerte dem til lek.

Litteratur

Bruner, Jerome S. (1984). Vygotsky`s Zone of Proximal Development: The Hidden Agenda. I Rogoff, Barbara & Wertsch, James V. (eds.). Children` s Learning in tha “Zone og Proximal Development” (93-97). San Fransisco: Jossey-Bass.

Burbules, N.C. (1993). Dialogue in Teaching. Theory and Practice. New York og London: Teachers College Press.

Illeris, K. (red.) (2000). Tekster om læring. Frederiksberg C.: Roskilde Universitetsforlag

Imsen, G. (2010). Elevens verden – Innføring i pedagogisk psykologi (4. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Johansson, E. (2013). Små barns læring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kildekritikk (s.a.). Lokalisert 17.05.2014, på http://www2.hihm.no/luhma/Didaktikk/PiagVyg.html

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for innholdet i og oppgavene til barnehagen
(2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget

Lillemyr, O.F. (2011). Lek – Opplevelse – Læring (3. utgave). Oslo: Universitetsforlaget

Olofsson, B.K. (2003). I lekens värld (2. utgave). Stockholm: Liber AB

Hvordan kan estetiske fag og de kunnskaper og erfaringer de gir, være med å danne deg som barnehagelærer?

De estetiske fagene er kanskje de fagene som påvirker studentene mest på barnehagelærer-studiet. Her får en utfordre seg selv, utfolde seg, utforske, våge osv. Det er en indre prosess oppi dette, en selvutviklingsprosess som former oss like mye som mennesker som den former oss som pedagoger. En blir tvunget til å gå inn i seg selv og se på sperrer og flytte grenser.

Jeg har allerede vokst mye på det jeg har lært og erfart i de estetiske fagene. Fra å aldri ha brukt instrumenter i barnehagen, valgte jeg å hoppe i det og spille både jembe og fløyte for barna. Disse små seierne vokser jeg på og blir tryggere på meg selv. En trygg voksen er ofte et bedre forbilde for barna enn en utrygg voksen. Barn bruker hele kroppen til å utforske ting med (Bakke, 2013), og vi som pedagoger vil nok ikke få en god forståelse for dette uten å få oppleve og erfare dette selv gjennom de estetiske fagene.

Hva er estetikk?
På wikipedia.no står det at estetikk er et kunstteoretisk begrep som brukes om «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene» (Kildekritikk, s.a.). Når vi prater om estetikk i hverdagen, vil jeg ikke kalle det et kunstteoretisk begrep. Men om jeg skal gå inn på selve definisjonen, og legge til min forståelse av begrepet «(læren om) kunnskap som kommer til oss gjennom sansene», så kan vi nok kalle det meste for estetikk. En estetisk erfaring er noe vi opplever med sansene våre. Gjerne noe vakkert eller pent, og gjerne noe som berører oss følelsesmessig.

De estetiske fagene
Drama, musikk og forming er nok kanskje det første jeg tenker på når vi prater om de estetiske fagene. Det er viktige fag, og de er med på å utvikle oss som mennesker. Alle disse tre områdene inneholder kommunikasjon på ulike nivå, og er viktige for samspillet mellom mennesker.

Drama
I drama lærer vi å bruke kroppen og stemmen vår som et redskap for å formidle et budskap. Dette i seg selv kan være frigjørende, skremmende, spennende osv. Jeg vil tro faget vekker følelser hos de fleste deltakerne. I de fleste tilfeller tenker jeg at det vil være utviklende å delta på disse prosessene. Bruna Molin Bruce skriver at erfaringer med teaterspill og andre kunstpedagogiske arbeidsformer kan gi oss kunnskap om små barns estetiske væremåte. (Bruce, 2013)

Musikk
Her får vi erfare å synge, bruke rytme og andre instrumenter.  Det å erfare, og oppleve musikk, kan ikke sammenlignes med å lese om musikk. Derfor er de estetiske fagene så viktige. Musikk er også mye mer enn det vi ofte tenker på i første omgang når vi hører ordet. Barna opplever rytme fra de ligger i mors mage og hører mors hjerterytme, og musikk, rytme, stemme og tonefall oppfattes som musikk for de små. Det er deres språk, deres måte å uttrykke seg på, og jeg tenker at det er det til en viss grad også for oss voksne. Vi lar oss alle påvirke av musikk, og vi blir påvirket av lyder, rytme, tonefall osv. Det er hele tiden et samspill mellom mennesker som omgås, og det kan ses på som musisk eller rytmisk. Torill Vist (2013) skriver at musikken har en egen rolle i kommunikasjon og samspill både av verbal og ikke-verbal art.

Forming
Forming kan være så mangt. Det å få skape noe, og kjenne på skaperglede er en verdifull erfaring. Når jeg hører ordet forming, tenker jeg nok først og fremst på å lage noe med (som oftest) kjøpte materialer; som skal forestille noe; for eksempel påskekylling, julenisse e.l. Men forming er mye mer enn dette. Det å lage sandslott og sandkaker, lage vei i sandkassen, kjenne på og klemme på sand, leire, sørpe, tekstil, fjær osv., vil jeg også si at går under kategorien forming. I kapittel 13 i boken Småbarnspedagogikk, forsøker Kari Bakke (2013) å fortelle oss at formgivende virksomhet foregår andre steder enn ved formingsbordet.

Etter å ha lært om dette i de estetiske fagene, har jeg blitt mer bevisst, og kjenner meg mer nysgjerrig på hvordan disse tingene oppleves for barna. Jeg er mer bevisst på å ta deres perspektiv når det gjelder å føle, kjenne og bli kjent med ting gjennom sansing og å bruke kroppen. Med dette i bakhodet, er det ofte jeg føler for å kjenne på ting, gjerne med øynene lukket, for å bli mer bevisst på hvordan det føles, uten å henge meg opp i hvordan det ser ut. Når jeg stenger av for en sans, opplever jeg at andre sanser blir mer fremtredende. Disse erfaringene gir meg et bilde av hvordan det å sanse og erfare nye ting oppleves for barna.

De personlige prosessene gir oss dybde
De personlige prosessene som vi går gjennom i de estetiske fagene, er det jeg ser på som mest vesentlig på vår vei mot å bli gode barnehagelærere. Det er dette som virkelig former oss. Det er selvsagt viktig med annen kunnskap også, som vi får gjennom bøkene, og som lærer oss å reflektere. Men erfaring er nok det som setter de dypeste sporene.

Hva kan våre erfaringer gi barna?
Gjennom disse prosessene, vil vi bli i bedre stand til å forstå barna, og til å lage gode pedagogiske opplegg for dem. Vi har erfart, kjent, opplevd og sanset, og har kjent på kroppen hva som påvirker og gjør godt, hva som er lærerikt, hva som er bra for samspill osv.

I Rammeplanen, kapittel 3.3 står det: «Å være sammen om kulturelle opplevelser og å gjøre eller skape noe felles, bidrar til samhørighet. Barn skaper sin egen kultur ut fra egne opplevelser. Gjennom rike erfaringer med kunst, kultur og estetikk vil barn få et mangfold av muligheter for sansing, opplevelse, eksperimentering, skapende virksomhet, tenkning og kommunikasjon.» (Kunnskapsdepartementet, 2011)

Disse prosessene er gull verdt!

Litteratur

Bakke, K. (2013). Å vente på vanndråper, Om småbarns estetiske handlinger og erfaringer – med utgangspunkt i forming. S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærming. Oslo: Cappelen Akademisk. (Kap. 13).

Bruce, B. M. (2013). Smått er godt! S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærminger. Oslo: Cappelen Akademisk. (Kap. 9).

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for innhaldet i og oppgåvene til barnehagen
(2. utgave). Bergen: Fagbokforlaget

Vist, T. (2013). I lyden bor barnet, i barnet bor lyden. S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærminger. Oslo: Cappelen Akademisk.
(Kap. 5).

Internett:
Kildekritikk, (s.a.). I Wikipedia. Lokalisert 17. april 2014 på: http://no.wikipedia.org/wiki/Estetikk

Refleksjon over sammenhengen mellom leken i meg og de estetiske fagene

Etter en flott opplevelse med poesi, sang, trommer og dans på forelesning torsdag 26.09.2013, sitter jeg igjen med en glad følelse i kroppen. Opplegget berørte meg på flere plan, både følelsesmessig og mentalt. De tankene jeg sitter igjen med nå, to dager etter, er at det ble vekket et behov i meg for å delta, engasjere meg og være en del av dette som var så levende og motiverende. Jeg har aldri vært den første til å kaste meg ut på dansegulvet, har aldri vært god på det grovmotoriske, og er nok et usedvanlig komisk syn på aerobic-timer. Men dette opplegget var så uhøytidelig, fengende og morsomt at jeg slapp hemninger, og lekte med! Musikk gjør definitivt noe med meg, og blir den brukt på rett måte, tror jeg kanskje at jeg til og med kunne prøvd meg på å dramatisere – noe jeg aldri før har kunnet tenke meg å gjøre. Musikken denne dagen (tverrfløytespillingen) traff meg midt i hjertet, og åpnet meg opp. Poesien fenget meg, og gjorde meg også mer nysgjerrig og interessert i det som kom etterpå.


Om jeg ser et vakkert maleri, gjør også det noe med meg. Jeg får også da en god følelse i kroppen, blir glad, og blir da naturligvis mer åpen for å leke. Dette har jeg faktisk ikke tenkt over før, men vakre ting, som kunst, musikk, poesi o.l. er nok viktig å omgi seg med for gledens del. Kanskje vakre malerier og fengende musikk kan gjøre underverker på sykehjem, gamlehjem og sykehus? Kanskje de syke eller gamle da vil leke seg friske og unge?

Musikk får meg til å ønske å skape. Resultatet kan bli alt fra en sang med tekst og melodi, et maleri malt med bare hendene, til et detaljert sølvsmykke.  Musikk får meg også til å ønske meg ut i naturen. Og har jeg ikke anledning til å komme meg ut der og da, så drømmer jeg meg dit! Ut i regn og vind, for å kjenne regnet mot ansiktet… Er dette lek? Kanskje, kanskje ikke... Men det gir meg uansett litt av den samme følelsen. Det å bare være, og gjøre det som faller meg inn. Grise med malingen, leke med ord og toner, leke med regnet og fantasien, og rett og slett bare nyte nuet! Det er nok dette som er lek for meg.

Litt om meg og bloggen min

Som en nysgjerrig, vitebegjærlig og filosofisk student, har jeg lyst å dele mine tanker og refleksjoner rundt pedagogikk og estetikk med dere. Jeg går på Barnehagelærerstudiet, og jeg jobber som pedagogisk leder. Det gir meg utrolig mye å få faglig påfyll gjennom undervisningen på UIS, og her vil jeg dele noe av det jeg lærer der, sammen med mine egne refleksjoner og tanker. Hovedfokus på denne bloggen vil være de estetiske fagene; Kunst, Kultur og Kreativitet.