Barnehagelærernes yrkesstatus
1.0 Innledning
Da barnehagesektoren i 2005 ble flyttet over fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet, ble barnehagen en del av utdanningsløpet. I 2006 kom ny Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, med endring i 2011. Dette sammen med forslag til ny lovgivning for barnehagene i 2012, har vært med på å danne en kultur for læring i barnehagene (Mørkeseth, 2012). Men fremdeles er barnehagelæreryrket omsorgspreget, og mange sammenligner det å jobbe i barnehage med tilsyn og omsorg i familien (Håberg og Vatne, 2010). Selv synes jeg at fagligheten ikke blir løftet nok frem, og da jeg flere ganger har møtt kommentarer og holdninger som bekrefter dette, bestemte jeg meg for å undersøke hvordan barnehagelærere opplever sin yrkesstatus, og hva de gjør for å påvirke den.1.1 Problemstilling
Hvorfor opplever ikke barnehagelærere å ha den yrkesstatusen de synes de fortjener, og hva tenker de kan gjøres for å heve yrkesstatusen?1.2 Yrkesstatus
Historisk sett har yrkesstatus hovedsakelig blitt definert ut fra hvilken betydning arbeidet man gjør har for samfunnet som helhet, samt ut fra lønnsnivå og utdanning (Reiss, 1961). Yrkesrollen som barnehagelærer omhandler mye omsorg, og den faglige delen blir mer usynlig, da den er basert på kunnskaper som ikke alltid kan ses i handlingene en barnehagelærer utfører. Helgøy, Homme og Ludvigsen (2010) har sett på barnehagelærernes pedagogiske autoritet, og uttrykker at det til og med på egen arbeidsplass er vanskelig å få anerkjennelse. Smeby (2011) skriver at foreldre som brukere av barnehagen heller ikke tillegger personalets kompetanse særlig stor vekt.1.3 Disposisjon
I denne teksten vil jeg, basert på intervju av tre barnehagelærere, drøfte hvordan de opplever sin yrkesstatus, samt hva de gjør for å påvirke den. Aktuelle funn blir drøftet opp mot problemstilling og aktuell litteratur. Denne studien omhandler subjektive opplevelser av yrkesstatus blant barnehagelærere.2.0 Metode
Denne teksten er bygget på kvalitativ forskningsmetode der jeg har gjennomført individuelle intervju av tre barnehagelærere for innsamling av data.2.1 Kvalitativt intervju
For å få tak i dybdekunnskap valgte jeg å bruke kvalitativt intervju, og laget en semistrukturert intervjuguide (vedlegg), hovedsakelig med åpne og sirkulære spørsmål som utgangspunkt. Jeg ville unngå å skrive under samtalene, og brukte derfor opptak, så jeg selv kunne være aktivt tilstede med en lyttende holdning og med innspill og tilleggsspørsmål. Ifølge Bergsland og Jæger (2015), vil både forsker og informant påvirke forskningsprosessen i et kvalitativt intervju som er basert på et subjekt-subjekt forhold.Intervjuguiden ble ikke delt ut på forhånd, da jeg ønsket en spontan diskusjon med engasjement. Hadde de fått spørsmålene på forhånd, er jeg redd de lett kunne låst seg til forhåndsproduserte svar. Som også Christoffersen og Johannessen (2012) påpeker, må man underveis i intervjuet vurdere hvordan man skal få en meningsfull diskusjon eller samtale tilpasset situasjonen.
2.2 Feilkilder
Ved intervju er det en risiko at informantene sier det de tror er forventet av dem, og det kan være vanskelig å fortelle ting som setter dem i dårlig lys. I tillegg hadde jeg tanker om temaet selv, ettersom jeg leste og undersøkte en del før jeg utviklet intervjuguiden. Mine forkunnskaper og tanker har styrt retningen på samtalene. Dalland (2012) påpeker viktigheten av å være bevisst på egen førforståelse og hvordan den påvirker informanten, samt hvordan man tolker budskapet.Under et slikt intervju, er det intervjueren som styrer samtalen, samtidig som informantens bidrag fører til at intervjuer kanskje må komme med tilleggsspørsmål eller endre på noen av spørsmålene (Bergsland og Jæger, 2015). Informantene er ikke alene om å formidle historien; intervjueren er medskaper av datamaterialet (ibid). Dette ble tydelig for meg underveis i prosessen, da det gikk opp for meg at kanskje jeg presenterte litt for mye av egne tanker og meninger for å dra samtalen videre.
3.0 Drøfting
Med utgangspunkt i innsamlet data, vil jeg drøfte funnene opp mot problemstillingen og belyse med aktuell teori. Her trekker jeg frem det som kommer tydeligst frem av intervjuene, og velger å dele problemstillingen opp i to drøftingsdeler: 1. Hvorfor opplever ikke barnehagelærere å ha den yrkesstatusen de synes de fortjener? 2: Hva tenker barnehagelærerne kan gjøres for å heve yrkesstatusen?3.1 Hvorfor opplever ikke barnehagelærere å ha den yrkesstatusen de synes de fortjener?
Gjennom intervjuene kom det tydelig frem at barnehagelærerne opplever å ikke få fortjent anerkjennelse for det arbeidet de gjør. En av dem forteller at enkelte foreldre ikke kan forstå hvorfor de skal ha planleggingsdager. Hun har ved ulike anledninger forklart foreldre at dette har de rett og slett for å lage gode opplegg for deres barn. Ifølge informanten, kan dette henge sammen med at mange ikke klarer å se hvilken sammensatt og utfordrende jobb barnehagelærerne har. Samtidig kom det frem at enkelte foreldre ser på barnehagen som en «barneparkering», der det er viktigere at barna spiser godt og sover nok fremfor at de har et godt pedagogisk opplegg. En informant forteller at en bekjent av henne spurte hvorfor hun måtte gå på skole for å passe barn; de var jo ikke syke engang. Håberg og Vatne (2010) beskriver barnehagen som et yrkesfelt med lekmannspreg, både fordi yrket har likhetstrekk med tilsyn og omsorg i familien, men og at det er et stort innslag av ufaglært personale i barnehagene. Som også en av informantene sier: «Alle som har barn, tenker jo at dette er noe de har gjort eller gjør selv». I intervjuene blir det også påpekt at det er mange ufaglærte i barnehagene, og at det er for flat struktur. Korsvold (2005) skriver at det har vært mye ufaglært arbeidskraft i barnehagene som det ikke har blitt stilt faglige krav til, det blir bare stilt faglige krav til barnehagelærerne. Personlig tenker jeg dette kan vise igjen i for eksempel hente- og bringesituasjonene, der ufaglærte skal møte foreldre og formidle informasjon om dagens innhold, læring og faglige fokus. Det er i disse situasjonene barnehagelærerne kan få formidlet sine faglige kunnskaper til foreldrene. Det kommer frem av intervjuene at barnehagelærere generelt ikke har vært, og fremdeles ikke er flinke nok til å få ut den kunnskapen de sitter inne med. Den kunnskapen de har kan lett bli usynlig og oppleves som abstrakt, da det handler om kunnskaper som sitter i hodet, og ikke alltid kan ses av utenforstående i de handlingene barnehagelærerne utfører. Dette belyser også Helgøy et al. (2010), der de uttrykker at når assistentene gjennomfører barnehagelærernes pedagogiske tenkning i praksis, så utfordrer det barnehagelærernes autoritet. I artikkelen «Mot nye arbeidsdelingsmønstre og autoritetsrelasjoner i barnehagen?», står det at barnehagelærerne formelt sett har full jurisdiksjon over arbeidet i barnehagene. Men i og med at de vanligvis er i mindretall på arbeidsplassen, blir det naturlig å delegere store deler av arbeidsoppgavene til assistentene. Det kan ses på som en form for intellektuell jurisdiksjon der barnehagelærerne definerer kunnskapen, mens de praktiske oppgavene deles på. I og med at den praktiske erfaringen tillegges stor vekt, kan da assistenter og barnehagelærere i mange tilfeller ses på som mer eller mindre likestilte, og dette kan ha en betydning for barnehagelærernes profesjonelle autoritet (Helgøy et al., 2010). Jeg vil anta at foreldrene, som representerer brukerne av barnehagetilbudet, heller ikke vil kunne se særlig stor forskjell mellom de to yrkesgruppene. Som en av mine informanter påpekte, er foreldrene den viktigste gruppen å få ut informasjon til, da de representerer barna som brukere. «Det er de vi må gi faglig informasjon til i hverdagen».3.2 Hva tenker barnehagelærerne kan gjøres for å heve yrkesstatusen?
Det som går igjen i alle tre intervjuene, er viktigheten av å sette ord på kunnskapene og fagligheten. Selv tenker jeg det er viktig å bruke fagspråk, så foreldrene ser at barnehagelærerne har mye kunnskaper. Samtidig er det viktig å forklare de faguttrykkene som blir brukt, så man ikke skaper en distanse med å bruke et språk som er ukjent og uforståelig for foreldrene. Pettersen og Simonsen (2013) fremhever kunnskap som en grunnleggende del av profesjonalitet.En av informantene uttalte at hun var bevisst på hvordan hun kledde seg på jobben, og ville aldri kommet i joggebukse eller gått i varmedress. Dette opplever jeg som en interessant refleksjon, da man rett som det er kan se barnehageansatte i nettopp denne typen antrekk. Hva signaliserer det? Hva sier det om egen holdning til arbeidet en utfører? I ettertid har jeg diskutert dette utsagnet med andre barnehagelærere, der enkelte påstår at det handler om bevegelighet og personlig stil, mens andre igjen ikke har tenkt over det. Noen antyder at det er allment godkjent å kle seg slik i barnehagen, mens andre sier det handler om at klærne fort blir utslitt. Personlig vil jeg si meg enig med min informant i at hvordan man kler seg uttrykker noe, og sier noe om egen yrkesstolthet og selvrespekt. Velten, Hallsten og Tengsblad (2008) skriver at det å vite hva man står for og leve opp til egne normer, er den største kilden til stolthet og selvrespekt.
Avslutningsvis vil jeg drøfte uttalelsen om å synliggjøre behovet for flere folk på avdelingene. En av informantene sier: «Vi må synliggjøre at vi trenger mer folk og mer tid. Jobben min krever planlegging for å få kvalitet over arbeidet. Og jeg vil jo gjøre ting skikkelig, det er jo en del av det å ha yrkesstolthet. Blir jeg pålagt noe ekstra arbeid fra styrer, krever jeg å få ekstra planleggingstid til å gjennomføre det, og jeg krever å få folk på min avdeling, så jeg kan gå ifra. Vi bruker mye tid i hverdagen på å slukke branner fordi vi mangler folk på avdelingen. Det går naturligvis ut over kvaliteten. Derfor er det så viktig å synliggjøre at vi trenger flere pedagoger, flere folk for å kunne gi barna det gode livet i barnehagen, som ruster dem til å mestre resten av livet sitt.»
Helgøy et al. (2010) belyser viktigheten av dokumentasjon, og skriver at de økte kravene til dette kan være med på å synliggjøre det pedagogiske arbeidet som blir utført i barnehagene. De påpeker også at når barnehagelærerne kan vise til noe konkret som de har brukt planleggingstiden sin til, så kan det styrke deres autoritet internt i barnehagen. Jeg tenker også at bevisst bruk av dokumentasjon som synliggjør arbeidet barnehagelærerne gjør, kan sette lys på at det er behov for mer planleggingstid, samt flere pedagoger. Slik jeg ser det, henger anerkjennelse og status internt i barnehagen sammen med barnehagelærernes yrkesstatus i samfunnet. Derfor tenker jeg at det å jobbe med anerkjennelse på egen arbeidsplass kan føre til at statusen får et lite løft utad. Får en anerkjennelse internt, kan det også føre til at egen yrkesstolthet løftes, noe som igjen kan påvirke hva en signaliserer om eget yrke.
Ifølge Bjerkestrand og Pålerud (2007) er det nå blitt slik at svært mange bryr seg om barnehagelærernes arbeid. Lundestad (2012) stiller spørsmål om den økte interessen for barnehagens innhold i det offentlige rom kan føre til økt anerkjennelse og respekt for barnehagelærernes kompetanse. Hun viser også til «Til Barnas beste. Ny lovgivning for barnehagene» (NOU 2012:1, 2012), der det står at personalets kompetanse er den faktoren som betyr mest for den pedagogiske kvaliteten i barnehagen. Derfor foreslår utvalget et økt antall pedagoger: En barnehagelærer pr. seks barn under tre år, og en på tolv barn over tre år. I dag er det en pedagogisk leder på syv til ni barn under tre år og en på fjorten til atten barn over tre år (Kunnskapsdepartementet, 2011).
Jeg ser at det å få heve barnehagelærernes yrkesstatus kan være utfordrende, da mange faktorer henger sammen: Man må få et økt fokus på barnehagelærernes kompetanse for å få politikerne til å se viktigheten av å øke pedagogisk bemanning. Får man flere pedagoger, vil kvaliteten i barnehagene få et løft, noe som også kan heve barnehagelærernes yrkesstatus.
4.0 Oppsummering
Yrkesstatus er tilsynelatende et engasjerende tema blant barnehagelærere, og de jeg har intervjuet i denne studien har mange tanker rundt dette. Basert på deres subjektive opplevelser av egen yrkesstatus har de beskrevet mange aktuelle tema. Det kommer frem at de er opptatt av å sette ord på kunnskapene og få vise sin faglige kompetanse. I denne teksten har jeg også drøftet utsagn om hvorfor det er viktig å tydeliggjøre behovet for flere pedagoger i barnehagene, og hvordan dette kan henge sammen med kvaliteten, samt barnehagelærernes yrkesstatus. Gjennom denne prosessen har jeg blitt mer bevisst på barnehagelærernes ansvar når det gjelder å heve egen yrkesstatus. Jeg har fått noen nye og spennende perspektiver, og vil fremover være mer tydelig i å bruke fagspråket, sammen med forklaring av begreper, for å få frem den kunnskapen jeg sitter inne med.
Litteratur
Bergsland, M.D., Jæger, H. (Red.). (2015). Bacheloroppgaven i barnehagelærerutdanningen. Oslo: Cappelen Damm AS.
Bjerkestrand, M., Pålerud, T. (Red.). (2007). Førskolelæreren i den nye barnehagen: Fag og politikk. Bergen: Fagbokforlaget.
Christoffersen, L., Johannessen, A. (2012). Forskningsmetode for lærerutdanningene. Oslo: Abstrakt forlag AS.
Dalland, O. (2012). Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal.
Helgøy, I., Homme, A., & Ludvigsen, K. (2010). Mot nye arbeidsdelingsmønstre og autoritetsrelasjoner i barnehagen? I Tidsskrift for velferdsforskning.
Håberg L.I., Vatne B. (2010). Mafal-prosjektet: Fagfolk blant lekfolk. Lokalisert 15.02.2017 på: https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Tidsskrifter/Forste%20steg/ FS_nr_2_10/F%C3%B8rstestegnr2-2010_24-26.pdf
Korsvold, T. (2005). For alle barn. Oslo: Abstrakt forlag AS.
Kunnskapsdepartementet (2011). Veileder om kravene til pedagogisk bemanning i barnehageloven med forskrifter. Lokalisert 19.02.2017 på: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/rundskriv/2011/rundskriv_f_04_11_veiled er_om_kravene_til_pedagogisk_bemanning_i_bhg.pdf
Lundestad, M. (2012). Barnehagen som arbeidsplass. Bergen: Fagbokforlaget.
Mørkeseth, E. I. (2012). Læringskultur i barnehagen i møte mellom «folkelig» oppdragelseskultur og førskolelærernes fagkultur. I t. Vist & M. Alvestad (Red.). Læringskulturer i barnehagen: Flerfaglige forskningsperspektiver. Oslo: Cappelen Damm.
NOU 2012:1 (2012). Til Barnas beste. Ny lovgivning for barnehagene. Lokalisert 16.02.2017 på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2012-1/id669113/sec1
Pettersen, K-S, Simonsen, E. (2013). Anerkjennelse og profesjon. Oslo: Cappelen Damm AS.
Reiss, A. (1961). Occupations and Social Status. New York: The Free Press of Glencoe.
Smeby, J. C. (2011). Profesjonalisering av førskoleyrket? I Arbetsmarknad & Arbetsliv.17 (4).
Velten, J., Ackerman, C., Hallsten, F. & Tengblad, S. (2008). Medarbeiderskap: Fra ord til handling. Oslo: Universitetsforlaget.
